Skreien ble bygd ved Mellemværftet i Kristiansund fra 1907 til 1909. Verftets eier var byggmester Eriksen. Skreien ble påbegynt i en tid da det ellers var dårlig med oppdrag, nærmest på spekulasjon. I dødperioder mellom reparasjonsarbeider på frakte- og fiskeflåten, ble det arbeidet på Skreien. Arbeidet pågikk over hele tre år. Hele tiden sto skroget i hus. Det var en av grunnene til at fartøyet fikk ord på seg for å være sunt og solid.

Skreien er en av de siste av jakter bygd i Norge, og en god representant for nordvest-norsk jaktebygging. Skreien er, til å være bygd så vidt sent, liten. De senere jakter var ofte opp i 80 fot og rigget som galeaser, for å minske seilarealet. Det ligger i fartøyets navn ganske gode indikasjoner på hvilken fart det gikk i. En stor del av frakteflåten på Nordmøre, Trøndelag og Nordland var engasjert i fiskeoppkjøp på Lofoten for videre foredling til klippfisk på hjemtraktene. Den såkalte slofarta. Kristiansund hadde rundt århundreskiftet overtatt mye av det hegemoni som Bergen tidligere hadde hatt i Nordlandshandelen. Dermed ble også bygging, vedlikehold og omsetning av føringsfartøyer i klippfiskhandelen i stor grad konsentrert til Kristiansund. Skreien fulgte også sildeinsigene. Under sildefiske fungerte den både som føringsfartøy og som losjiskip. Ellers ble ledige perioder brukt til blandet fraktfart langs kysten.

Mot siste krig ble den en del brukt i sandgrabbing og fikk for dette formålet større lasteluke. Skreien har altså hovedsakelig seilt på kysten av Vest- og Nord-Norge, men det foreligger også opplysninger om at den har gått i klippfiskfart på New Foundland. Disse påstandene er imidlertid ikke verifiserte.

Eriksen solgte Skreien til Jørgen Skarsvåg, Havsfjorden. Skarsvåg var en dreven og viden kjent jakteskipper. Han var tidligere også eier og fører av jakta Dyrafjeld (nåværende skoleskip hos Sollerudstranda skole i Oslo). Skreien var sannsynligvis Skarsvågs siste fartøy. 

I 1911 ble Skreien solgt til A. Børø. Året etter fikk jakta nye hekkbjelker og ny 20 fot stråkjøl under overhaling ved Mellemværftet. Skreien hadde tydeligvis vært utsatt for et mindre uhell. Børø kjøpte fartøyet på et gunstig tidspunkt og har sannsynligvis gjort en god forretning. Under 1. verdenskrig steg etterspørselen på fisk- og fiskeprisene – til uante høyder. Det ble stor tonnasjeknapphet med påfølgende fraktforhøyelser. Til gjengjeld var 20-årene vanskelige. I denne perioden ble svært mange danske og norske fraktefartøyer solgt til Sverige. I Sverige var den industrielle utbyggingen kommet lengre. Tonnasjebehovet var, depresjonen til tross, relativt stabilt. Svenske småredere dro dessuten nytte av en gunstig minstetariff for innenlands fraktfart. Lignende støttetiltak fantes ikke i Norge. Skreien gikk fortsatt som føringsfartøy med fisk. Når også fisket ga dårlige inntekter gikk det også ut over omsetning og føring. 

I 1930 kjøpte Johan Selvåg skuta. Selvåg var kjøpmann i Tranviken.

I 1935 gikk Skreien til brødrene Wilhelm, Jacob og Øyvind Brækkan v/Brødrene Brekkan a/s Kolvereid. Skreien fikk ikke motor installert før 1940. Det var relativt sent, sammenlignet med andre fraktefartøy. Dette kunne ha økonomiske årsaker, men viktigere var det nok at man var redd motorolje og solar kunne sette smak på fisken. I 1940 satte den nye eieren inn motor, en 42 Hk Brunvoll, og en regner med at den samtidig ble forandret med hensyn til overbygg, rigg osv.

Etter motorinnsettingen ble Skreien registrert med fiskerireg. NT-68-K. I registeret kan Skreien følges videre, men opplysningene i registret er sparsomme. Jakta står stadig oppført under kjenningssignal LKOQ, men eier ikke tatt med. Brødrene Brækkan synes å ha seilt fartøyet helt opp til ca 1955. Det er da noe uklart om Einar Eidsvåg og Arne Sørensen fra Tranviken, Hitra eide fartøyet i et par år.

Men fra 1958 til 1969 var Ola Vorpvik fra Rakvåg eier. Han brukte jakta til sandgrabbing. Fra 1960 eies den av Einar Eidsvåg. Han kan dermed ha kjøpt jakta tilbake. I flaggboken seiler den nå under navnet Stjørnfjell. Rundt 1960 var det et rikt sildefiske og fartøyet gikk i dette tidsrommet i fiske- og sildeekspedisjoner.

Kåre Mellomsether fra Fillan på Hitra, kjøpte Stjørnfjell i 1966 og ga den navnet Anne Karin.

Anne Karin ble i 1975 solgt til Freddy Larsen som gav den navnet Skreien 1, og som satt i gang et omfattende restaureringsarbeid og tilbakeføring til seiljakt. Skreien lå lenge i utløpet av Akerselva i Oslo. Larsen var sentral i fartøyvernets spede begynnelse, og en av dem som dro i gang Forbundet Kysten. Senere flyttet Larsen skuta til Promhavn Slipp på Nærsnes hvor videre arbeid ble utført. I 2018 var Skreien for det meste ferdigrestaurert. Tragisk nok går også Larsen bort dette året.

Hanne Scheen og Erlend Arntzen Dale kjøper Skreien våren 2019. Hanne og Erlend ønsker at fartøyet skal brukes som et foreningsfartøy. Foreningen Skreien blir opprettet, og har som formål å drifte og fremme aktivitet rundt seiljakta Skreien.